I oktober 2023 tok språket slutt. Det er jo ikke første gangen i historien det skjer, språket har tatt slutt mange ganger. Det er vanskelig å se hvordan det kan begynne igjen, det analoge språket, det som pleide å føles som et nett vevd inn i verden. Mens det humane ser ut til å smuldre og språket blir til slaps, var det eneste jeg kunne gjøre å tegne små, små sirkler på store ark. Det høres ut som vind når man tegner små, små sirkler på store ark. Eller bølger et stykke unna, lodne sprak gjennom dagene.
I mangel av språk, og med en slags motløs skrivesperre kan man si, ble sirklene en måte å tråkle mellomrommene sammen på. Sprak er språk som mangler en sirkel over en bokstav, ironisk nok. Så redningen fra oppløsningen av mening og fra virvelen av språk som etterhvert kom i masseprodusert ai-format, ble små susende sprak fra lyden av små, små sirkler på store ark.
Jeg samler sekundene i sirkler, det er sånn mellomrommet etter språket tegnes opp. Sirkler spunnet av kull og morild, strukket som spindelvev over horisonten, skimter omrisset fra gamle øyeblikk og holder pusten. Slik blir verden til, små risp gjennom språket, fortalt i jord og årstider, tegnet i skygger over veggene, glimt av punkt.
Alle skygger er arr etter lys, en tilbaketrukket dønning i partiklenes tidsregning. Skygger foldet sammen i pust og støv og mørke og glitter.
